En vanlig årsak til at ektepar går fra hverandre er at den gode kommunikasjonen opphører. Altfor ofte unngår vi å snakke om det vi ikke liker ved den andre.

Når to mennesker skal leve sammen, må en også regne med at det finnes noe hos den andre som en er uenig i, eller synes merkelig, som vi mener den andre må endre. Problemet er bare at å endre det som er i naturen blir som å like en sebra, men ikke vil ha dens striper!

Mennesker har forskjellig natur, noen er raske, andre trege. Noen er nøye, andre ser gjennom fingrene. En vil ha system i oppvaskmaskinen, den andre kan overhodet ikke se poenget med det.

Den ene vil ha tøyet hengende på plass, den andre kan ikke en gang se at tøyet ligger over alt. Slike ting lager irritasjoner som begge vil forsøke å endre i den andre. Når vi blir presset til å endre vår natur, f.eks at den trege blir bedt om å være raskere, da oppstår det frustrasjon. I denne situasjonen kan vi enten bli sure, stille eller sinte, og en avstand kan på den måten snike seg inn i forholdet. For å unngå faren for slike frustrasjoner blir en del ting usagt, men tankene bygger opp en stille skjult frustrasjon.

Så skjer dette: Den ene i forholdet møter en av motsatt kjønn, og i den relasjonen gir den ene uttrykk for sin frustrasjon hjemme, og den andre har samme frustrasjon og kjenner seg igjen. Det som da skjer er lett å forklare. Gleden over å møte noen som forstår, overgår fornuften som tilsier at vi mennesker er like, vi er bare ulike i hvor frustrasjonene oppstår. Når vi da endelig blir forstått på undertykte følelser, gir det en rus. Den kan forveksles med forelskelse, men er ikke det. Vi har lett for å tro det, og etter en stund utvikler det seg til hyppigere møter for å få mer rus, så til utroskap, for deretter brudd.

Dette fenomenet finnes også i psykiatrien. Samme prinsippene. Etter mange års frustrasjon blir noen syke. Så treffer de under behandling likesinnede av motsatt kjønn, og dermed tror de at de blir forelsket. Jeg har sett så ofte at det er en innbilning. Selvsagt kan det også bli en forelskelse, men så alt for ofte er det en lykkerus over å bli forstått.
Jan Eggum har sagt det så treffende; «Da er det på’an igjen».

Statistikken tilsier at det er flere brudd i andre-gangs forhold og enda flere i tredje-gangs forhold. Da skulle fornuften tilsi at det beste å gjøre er å investere noe i det forholdet en er i. Om en ikke velger å leve alene, for det er mange gode grunner for det, og de er helt normale de som velger det.

Pin It on Pinterest

Share This