Den grønne mosen er som et teppe, ja nesten som en dyne der den ligger mykt over steinene. På avstand ser man lett at dette har vært en bro, og den har en gang vært en elegant og majestetisk bro, men i dag er den bare et traust minne fra svunnet tid. Noe av stillheten griper meg, som om den holder på en hemmelighet.

Jeg går nærmere, helt bort til broen, og går forsiktig over den. Når jeg sparker i mosen kommer steinene til syne og de blottes med sin kraft, side om side der de holder hverandre oppe. I en elegant bue springer broen over elven og uttrykker en usynlig kraft, og den får meg til å kjenne meg liten.

Jeg setter meg på rekkverket som også er fint uthogget stein, og kjenner at min varme trekkes ut. Selv om steinene er kalde, er det som om en energi omgir meg, som om broen tar på meg. Det er som den vurderer meg, ”er jeg som alle andre som haster fort over, og verken ser eller hører og er fjern i tankene”? Så jeg sitter bare ganske stille, og lar den bli kjent med meg.

Elven under bukter seg langsomt og uten en lyd. Men så, blir jeg vár en stille sildring og hvisking, som om den snakker til broen. Jeg tror ikke elven er klar over at jeg sitter her og lytter, og jeg er sikker på at om den hadde visst, ville hviskingen opphørt. Jeg lytter, og håper at broen ikke røper at jeg er her, for jeg tror broen har godtatt meg. Den har i disse minuttene suget til seg min varme og kjent på min sjel, og gjennom den vet den hvem jeg er. Den kjenner at jeg er en venn.

Gammel_bro

Så kan jeg tydelig høre at elven og broen snakker sammen. Elven forteller dårlige nyheter til broen. En annen bro lenger opp i dalen var revet til fordel for en ny. Dette hadde vært en bro med kraft og styrke, og veldig ydmyk. Den hadde minnene om alle de menn som hadde bygget den, og broen bar hver og en i sine huggede steiner. På den tiden var det trange kår, og knapt med mat. De som var så heldige å ha arbeid, gjorde flid med hver en stein. Elven fortalte om smertene i broens bue da den raste sammen. Det var som en mor som ble fratatt sine barn på en fryktelig måte, hardt og brutalt uten nåde. Noen steiner falt i elven, andre ble kjørt bort og brukt som fylling, og alle ropte på hverandre.

Jeg følte virkelig med denne broen, og hvor vondt det må ha vært å gi slipp på sine sammenføyninger, og bli dradd i biter stein for stein. Ja det må ha føltes som om en stor familie som brått ble revet fra hverandre og lagt i ruiner, eller som…. tenk her sitter jeg og tårene renner fra kinnet og ned på broen som ikke lenger føltes så kald. Den tåren merket broen, for nå talte den til meg.
– Er det er slik du har det, som den gamle broen opp i dalen? Føler du deg plukket fra hverandre bit for bit, og blitt erstattet av noe annet?

Jeg fikk frysninger på ryggen, hvordan kunne den vite det, dette var en hemmelighet. Ingen visste hvordan jeg hadde det i livet. Ingen visste at ekteskapet var i ferd med å gå i stykker, jobben gikk i stykker, og alt som var inne i meg føltes også som det gikk i stykker, sånn stein for stein.
– Du er ikke den eneste, sa broen, med en varme i stemmen. Den var full av forståelse, det virket som om den snakket av erfaring.
– Vi er mange som har det slik…. Det at jeg fortsatt får være i fred skyldes min beliggenhet. Hadde jeg stått et sted der de trengte plass så hadde jeg vært revet fra hverandre jeg også.

Så grusomt, tenkte jeg, hva tenker menneskene med, hvorfor river de i stykker alt som står i veien. Det betyr jo ikke noe hva det er, broer, hus, mennesker, passer de ikke inn så riv de det i stykker. Det er jo fullstendig galskap! Jeg ble opprørt der jeg satt, jeg følte trang til å hyle og skrike og protestere, men til hvem? Til min egen svake stemme, og en igjengrodd bro!

Elven hadde vært stille, kanskje den ble overrasket over at broen snakket med et menneske. Elven henvendte seg til broen med det forsiktige spørsmål: Kan jeg fortelle dette til møllen lenger nede i dalen, det ville trøste den så der den sliter med å holde seg oppe? Den har smerter både her og der og vet ikke hvor lenge den klarte å holde stokkene samlet. Å vite at det fortsatt var mennesker, ja om så bare en som brydde seg, ville bety så uendelig mye!

Elven var på ingen måte opptatt av å føre sladder, nei da ville den ikke spurt engang, men bare fart av sted videre og plapret i veg, men det gjorde den ikke. Elven ville trøste en gammel som hadde tjent menneskene i så mange år.

Det var broen som svarte, den hadde på en måte tatt omsorg for meg og talte som om den hadde kjent meg i mange år. Som om jeg var dens barn og visste det beste for meg. Jeg tror at i det øyeblikk tårene mine traff broen, tok den en del av meg inn over seg. Å det kjentes godt, det å være en del av dens kraft og pryd gledet meg.
– Ja si det du, sa broen, si det du. Den trenger å høre det, og hils så mye fra oss.

Etter en lang stund tok jeg farvel med broen. Den hadde faktisk trøstet meg. Jeg følte en kamplyst inne i meg, en ny vilje til liv. Jeg er jo ikke død, jeg ligger kanskje nede, men jeg er ikke alene, det er flere som meg. Vi kan finne igjen Hjørnesteinen, samle oss, og bygge opp stein på stein til en ny bro, stor og sterk. Ja, vi kan rope på hverandre. Bare vi står sammen og deler livets hemmelighet, som verden ikke vil ha.

Pin It on Pinterest

Share This