Disse tre ordene ser jeg som på som viktige for mennesker som har en vedvarende tilstand/sykdom: HAR, ER, VAR

HAR:

Har sier noe om noe en person er i nå.
Har sier også at en ikke er komfortabel med situasjonen.
Har tilsier også at om ikke lenge, så har en det ikke lenger.

Jeg har en influensa, eller har brukket foten.

ER:

Er er en tilstand av erkjennelse.
Når en er i Er, så er en bekvem med situasjonen. Det ligger en sterk aksept over tilværelsen, og vedkommende bruker ikke mye tid og energi på fornektelse, men kan gjerne bruke tid og energi på å ta til seg mer kunnskap om tilstanden/sykdommen.

Jeg er lam.
Jeg er blind.
Jeg er redd.

VAR:

I Var ligger håpet som Har og Er bør ta med seg. Var kan inneholde under. Var kan trosse vitenskapen, og Var er noe av tittelen på Mats Uldals bok «De sa det ikke var mulig».

Jeg var syk, nå er jeg frisk.

Vi Har en influensa, vi Har hodepine osv… En som er født lam fra livet og ned vil ikke bruke ordet Har lammelse. Men dersom vedkommende har vært i en ulykke, våkner opp av ulykken og er lam fra livet og ned, vil alle legene bruke Har om denne tilstanden. Når denne lammelsen er utredet så mye, og det er påvist at lammelsen vil være vedvarende, vil legene gå over til å si «du Er lam». Men for personen selv, kan tiden fra Har en lammelse til Er lam være mye lenger. For i det ligger det en erkjennelse. I det øyeblikk Er kommer inn vil fokuset skifte retning, da vil en begynne å lære.

Personer som burde være i Er, men fortsatt er i Har, opplever jeg blir i en anstrengt situasjon.

Noen diagnoser, særlig innen psykiatri, som bipolar (manisk-depressiv), viser seg å være en diagnose som for mange mennesker er vedvarende. Mye tyder på en arvelighet, og ligger i kroppen hele livet, selv om mange lever med dette med svært få bivirkninger. Noen kommer også i den situasjonen at de i dag sier at jeg Var Bipolar, eller jeg Var Schizofren.

De som muligens har de største problemene, er de som betrakter seg selv som Har. De vil ikke erkjenne, og lever hele tiden i håpet om at legene (andre) skal klare å ta sykdommen bort.

Selv om det ikke er noe feil med håpet, er det likevel en stor utfordring med tilstanden, siden Har-tilstanden ikke er like villig til å ta til seg informasjon om «lære å leve med», og sette inn de tiltak som skal inn for å komme videre i livet.

Noe av ansvaret for at det er sånn, tror jeg vi må legge på hjelpeapparatets uvilje til å være tydelige mot disse menneskene. Innen somatiske sykdommer er nok tydeligheten større enn i psykiatrien. Dersom du mister synet og blir blind, vil du få beskjed om at du Er blind. Ingen vil si at du har en blindhet dersom den er konstatert vedvarende. Dette gjør det også mye lettere for den blinde og raskere gå i en tilstand der en lærer å leve med det. Dersom hjelpeapparatet hadde sagt at de har en blindhet, ville pasienten ha ventet på at legene skulle finne en løsning på blindheten. M.a.o. disse menneskene ville blitt ført bak lyset, og livet og skuffelsene ville blitt deretter. Men for disse menneskene er det også viktig at Var´et lå der som et håp. For de finnes, de som var blinde, men nå ser, men legene kan ikke si hvorfor – og hvordan dette gikk til.

Det diffuse språket som ofte forekommer i psykiatrien er årsak til stor forvirrede fordi språket innad i psykiatrien ofte er så lite erkjennende og direkte.

Personer som har vært utsatt for overgrep har mye mindre mulighet til å komme videre, dersom ikke Er kommer inn i deres liv. Jeg har selv vært vitne til flere som hadde gått ut og inn av psykiatrien med diagnoser «Har psykiske problemer». Men i det øyeblikk Er kommer inn «du Er i en psykisk ustabil tilstand, altså, du må også gjøre noe med det», blir fokuset reversert og søken etter tilfriskning blir mye sterkere. Det er ut i fra det fokuset jeg har sett at minnene kommer opp, skylden blir plassert, og gleden kommer tilbake. For nå vet de hva de må ta tak i, hva problemet Var, og hvordan de skal forholde seg til det.

Jeg tror at en av grunnene til at det er for lite Er, er mangel på vilje og innsikt til å konfrontere et menneske direkte og ærlig med det vonde. Mye av den mangelen kan også skyldes for mye kunnskap og for lite mot.

I all smerte, og i all oppgitthet, og der fortvilelsen kommer over et menneske, er Var det sterkeste en kan gå inn og trøste med. For i håpløsheten kan en vise til at de finnes de som Var. Men det som er det mest håpløse, er jo at mange, både leger og psykologer bevisst fornekter Var. En fornektelse hjelper ingenting, så lenge Var er og blir levende og oppegående. Og Var ligger i flere skuffer og arkiver, og jeg tror at ethvert helseforetak har liggende Var, med ukjent årsak. Grunnen til denne fornektelsen skyldes nok at de intellektuelle nekter å tro det de ikke kan se, og forkaster det de ikke kan forstå.

Avslutningsvis; Er det rett å frata den blinde som Er, håpet i Var, når vi vet at de undrene faktisk ligger der, og de som har opplevd det er selv vitner om det, bare fordi en intellektuell ser på Gud som fantasi og oppspinn?

Pin It on Pinterest

Share This