DiagnoseSiden jeg er en som har, eller eier, vet ikke helt hva som passer best, men har en diagnose, så tenker jeg at da er jeg kvalifisert til å si litt om dette. Og siden jeg også er mye sammen med andre mennesker som også har diagnoser, vil jeg dele hva jeg har oppdaget om dette.

Mange mener forskjellig om diagnoser, noen sier det er et verktøy, andre en belastning. Noen mener diagnosen har ødelagt livet deres, andre mener at livet ble lettere da de fikk en diagnose! Slik sett er dette en spennende ting å se på, siden oppfatningen er så vidt forskjellig. Og forskjellene ligger ikke primært hos pasienter vis a vis profesjonelle, nei oppfatningen spriker hos begge grupper.

I disse diskusjonene om diagnoser så har jeg kommet til, etter flere år i møte med begge grupper, at alle har rett. Og det er jo et slikt typisk argument for å blidgjøre alle parter skulle en tro, men jeg skal tydeliggjøre mitt argument.

En person som har fått en diagnose, og det viser seg at diagnosen er feil, da skulle det ikke være vanskelig å være enig i at diagnoser for dette mennesket er ødeleggende. Mange opplever at de ikke kommer videre i livet fordi de stadig blir oppfattet som diagnosen og ikke som den de er. Andre har slitt hele livet og vet ikke hva de sliter med. Den dagen disse menneskene får hjelp til å vite (stille diagnose) på problemet, er ofte en dag de husker resten av livet med glede.

Jeg glemmer aldri en jente som jublet da hun oppdaget i behandlingen at hun var misbrukt som barn. Jeg derimot som medpasient tenkte at dette er absurd. Hvordan kan noen være glade over å bli misbrukt? For meg var det så sterkt, og siden jeg ikke hadde en diagnose på det tidspunktet, begynte jeg å tenke om kanskje det var det som feilet meg også, for det ble en jo veldig lykkelig av! I dag er jeg jo en del klokere, og diagnosen min er klarert. Men under behandlingstiden, og mens en leter etter årsak, kan det skje mye.

Det store fokuset på diagnoser kan skape mye forvirring. For fagpersoner er det heller ikke vanskelig å forstå at det letter behandlingen dersom en vet hva en skal forholde seg til. Likeledes er jo alle medisiner utviklet for de forskjellige diagnoser. Som en snekker velger spiker etter den planken han velger, velger legen medisin etter diagnosen. Når vi ser det slik, er jo dette praktisk og nyttig. Har du tenkt over hva som skjer dersom snekkeren ikke har greie på spiker, og bruker en veldig stor spiker på en list, da sprekker listen. Vel, vi kan godt si at da bør den snekkeren finne et annet yrke, eller sette seg ned å lære mer om spiker. Vi har noe av det samme innen helse.

Feil diagnose kan ødelegge i stedet for å gjøre nytte. Nå er det selvsagt mye vanskeligere å velge diagnoser enn spiker, men da bør en være mye mer varsom med å gjøre det. Og i de tilfellene det ikke er en spesifikk diagnose, hva gjør en da? De som jobber med dette vet at noen ganger må de bruke ”terningkast”. Det gjør de for å få en diagnose på plass, som utløser pengene som skal til for at behandler skal få sin lønn, for å si det veldig enkelt. Andre tilfeller kan en få mistanke om en diagnose, og så blir behandlers spørsmål ledende ut i fra den diagnosen behandleren tror pasienten har. Dette er en erkjent situasjon, som blir betrodd i de lukkede rom.

Nå er vi inne i det som burde være et diskusjonstema når vi snakker om diagnoser. Det mangler nok et ord som ”erkjennelse” inne helsevesenet. Jeg mener at dersom det skal et pennestrøk til for å sette en diagnose, så burde det være like enkelt å fjerne den, dersom en ser at ”planken sprakk”. I stedet ser en ofte at det kommer en ny diagnose over den gamle.

Så når jeg kommer hjem til deg og ser at det ligger en annen list bak den nye, så vil jeg automatisk bli nysgjerrig og litt opphengt i hvorfor det? Slik blir det for mange mennesker som vil komme tilbake i samfunnet etter mange års sykdom. Dersom de da har hengende ved seg en diagnose som de selv ikke er komfortabel med, blir det som når teppeleggeren kommer hjem til meg å skal legge teppe, så sier han at jeg må fjerne alle listene, også den som er bak. Så sier jeg at den som er bak er der egentlig ikke. Men jeg ser den jo, sier teppeleggeren. Og det sier legen også, om den diagnosen som egentlig ikke er der, men på skjermen ser han den. Og leger tror ofte mer på skjermer enn pasienter.

For å løse dette, må alle innse at det er mulig å ta feil, uten å miste ansiktet av den grunn. Fagfolk kan ta feil, og pasienter kan ta feil. Det er i det øyeblikket vi våger å ta feil, at vi virkelig våger å gå på dypere vann. Den som i utgangspunktet konkluderer, vil aldri prøve. Bibelens Peter prøvde å gå på vannet, og han gikk, men i det samme han tvilte, begynte han å synke. Da erkjente han sin svakhet og ba om hjelp.

Om vi alle, vi med diagnoser og dere som setter dem, erkjenner at vi kan ta feil, og vi ber om hjelp fra hverandre til å finne den rette diagnose, så tror jeg dette problemet lettere kan løses.

Pin It on Pinterest

Share This