En Hytte i Skogen – utdrag av novellen

Inger har hatt en slitsom dag. Hun har tatt en vanskelig avgjørelse på jobb, og kommer sliten hjem. I entreen møter hun sin datter Helene, hun er nettopp fylt fjorten. Helene har på seg et kort skjørt, sort skinnjakke og en masse sminke.

Inger snur seg etter henne idet hun forsvinner ut ytterdøren.

Ikke kom så sent da? Men hun får ikke noe svar, bare en dør som smeller bak henne.
Inger er leder for barnevernet i en liten kommune. Hun er en anerkjent leder. Hun tør å ta avgjørelser, og stå rakrygget i vanskelige saker. Hun holder også budsjettet innen rimelighetens grenser, og har en viss anseelse innad i kommunestyret for det.

Inger liker å være likt, men det er ikke viktig for henne. Dersom hun må velge å følge et prinsipp og dermed miste noen venner, så velger hun prinsippet. For prinsipper er viktige, hun har bygget opp hele barnevernsavdelingen på faste prinsipper. Dette gjør også at hun ikke lar seg smiske med, noe hun avskyr.

Innrapporterte saker blir ikke fremmet fylkesnemnda før alle sider i sakene er grundig vurdert og analysert av faggruppen. Faggruppen består av representanter fra politiet, helsetjenesten, psykiatrien, skolen, henne selv, samt hennes eget fagpersonell.

Det som kan ergre henne enkelte ganger, er når saker de har gått grundig gjennom og iverksatt tiltak på, kommer tilbake på hennes pult.

En slik sak har opptatt henne den siste måneden, og gjelder en familie som først ble innrapportert til barnevernet via rektor på skolen. Innrapporteringen skyldtes mistanke om alkoholmisbruk fra en periodevis aleneforsørgende far. Moren slet med psykiske problemer. Denne saken førte til et vedtak om fosterhjem for to barn. Inger hadde aldri trodd at dette skulle havne på pulten hennes igjen som en uløst sak.

Det var bare ett år siden saken etter hennes mening fikk en god løsning. Hun var fornøyd med den, det ordnet seg så raskt med å skaffe de to barna fosterhjem. Faggruppa hadde ønsket at den ene familien kunne tatt begge søsknene, men siden den ene familien ikke ville ha en gutt på tretten, måtte han flytte ut av kommunen. Men det var jo ok at den minste på ti år kunne fortsette på samme skole. Avstanden for de begge til sine biologiske foreldre var likevel ikke så veldig lang, så reisetiden når de skulle besøke sine foreldre en gang i måneden, ble overkommelig. Etter en helhetsvurdering så Inger det også fornuftig at den eldste gutten begynte på ny skole, og kom inn i et nytt miljø. Nå hadde gutten rømt fra fosterhjemmet.

Inger slenger seg ned i sofaen, hun må ta seg sammen for at ikke en tåre skal renne. ”Hvorfor har hun og Helene sklidd så fra hverandre”? Helene hadde vært pappajente så lenge han var i hus, men det var ikke denne fiendtlige atmosfæren mellom henne og Helene før. ”En ting var at faren hennes reiste, men han kunne vel tatt litt mer ansvar for henne”. Men hun avfeier tanken med det samme. Det skulle tatt seg ut – var ikke jentungen obsternasig nok fra før, om ikke faren skulle påvirke henne enda mer. Inger reiser seg og finner en flaske rødvin og en pose gulrøtter hun skreller. Det er den fredagskosen hun benker seg foran TV med. Helene klarer seg selv nå, og Inger er egentlig glad for det. De gangene de spiser sammen og Inger for eksempel stiller noen spørsmål om skole og venner, får hun bare noen grynt og uforståelige svar tilbake.

Pin It on Pinterest

Share This