Noen ganger stopper liksom alt opp. Om noen da prøver å få kontakt eller stiller brysomme spørsmål, kan vi kjenne på en voksende irritasjon. «Kan jeg ikke bare få være i fred»?

Av og til trenger vi alenetid, refleksjonstid og tid til bare å være tom, tid til at ingen «valser igjennom oss».

Utfordringen kommer når det aldri er plass til den tiden. Tidsklemma er et nymotens ord som mange er godt kjent med. Noen føler at det er så vidt nesa kommer høyt nok til at en får puste. Alle krever noe, og alle vil at vi skal yte. Dersom du skulle vært en selger av å ødelegge folks liv, så er tidsklemma utvilsomt det beste verktøyet for ødeleggelse.

I gode øyeblikk er det lett å si ja til så mange. Og jeg har sett så mange som har sagt alt for mange ja. Så kommer de i den situasjonen at alle ja´ene ikke strekker til. Da går ja´ene over til løgner og unnskyldninger, og for å være ærlig passer jo det veldig dårlig for en som skal hjelpe alle og være god!

Etter hvert inntrer fase to: Belastningen med alle løgnene og bortforklaringene blir så stor påkjenning at du opplever det krevende for selv de vanlige gjøremål. Så gå du til legen og beskriver din situasjon. Du er sliten, sover dårlig og kjenner på en nedstemthet. Så får du en sykemelding og resept på to medisiner. En for søvn og en for nedstemthet. Begge er vanedannende.

Så går det en mnd og du opplevd at «normalen» kommer tilbake, du er ditt gamle «jeg», og alle ja´ene er på plass igjen. Når du da kommer til meg om et eller to år, så vil jeg si: Jeg skulle ønske du hadde kommet i det øyeblikket du oppdaget at du ikke klarer å hjelpe alle, da skulle vi løst det ganske lett. Nå blir det noe mer krevende. Slik er det bare med alt som en går for lenge med.

Pin It on Pinterest

Share This